Fra mobbing til medaljer

Eirunn har cerebral parese. Da Eirunn var barn, var hun ikke så glad i fysisk aktivitet. Som voksen vant hun en sølvmedalje i bordtennis i De paralympiske lekene.

Lange, stillesittende friminutt. Ekle kommentarer hver gang hun forsøkte å være med. Det var hverdag for Eirunn Nesset Ellefsen da hun som barn med cerebral parese hadde problemer med å følge med de andre barna i skolegården. Den gangen likte hun ikke fysisk aktivitet. Det var forbundet med nederlag.

Eirunn er født med en lammelse i venstre side av kroppen. Etter endt skolegang, hvor fysisk aktivitet var forbundet med mobbing og dårlig selvtillit, begynte hun å spille bordtennis som 16-åring. Her fant hun fort ut at hun måtte gjøre noe med sin dårlige balanse hvis hun skulle få en suksessopplevelse av å spille bordtennis.

«Jeg var topp motivert til å gjøre noe for å forbedre mine evner. Derfor begynte jeg med å trene 25-30 timer i uken», forteller Eirunn.

To år senere var hun på handicap-landslaget i bordtennis.

«Man må ikke la seg begrense»

I årene fra 1980-88 fortsatte hun med å trene 25-30 timer i uken. Og det lønnet seg. I 1982 vant hun verdensmesterskapet i handikap-bordtennis, i 1984 vant hun sølv i De paralympiske lekene og i 1986 vant hun igjen verdensmesterskapet i handikap-bordtennis.

«Jeg har alltid vært den typen som vil gjøre tingene på tross. Jeg var ikke lenger nødt til å la meg begrense av at jeg har cerebral parese,» sier Eirunn.

I dag er Eirunn utdannet idretts- og sosialpedagog, og har en mann og to barn. Hun er fortsatt fast bestemt på å kaste seg ut i det hun har lyst til. Det er allikevel noen ting hun i en alder av 53 år er nødt til å være oppmerksom på.

«Man må akseptere at man har cerebral parese. Hvis det er noe jeg gjerne vil, så gjør jeg det. Men jeg må også ta konsekvensen av det etterpå hvis det har vært for hardt», sier hun.

Konsekvensene av å presse seg selv for mye kan være tretthet og dårligere konsentrasjon. I dag går Eirunn til ride-fysioterapi, og det hjelper veldig.

«Det gir meg en indre ro. Og en bedre balanse, koordinasjon og en bedre kontakt med kjernemuskulaturen. Og så er det bare koselig og sosialt å gå i stallen», forklarer hun.

Man må prøve og feile

Eirunn er ikke i tvil om hva hun synes er det viktigste hvis man er foreldre til et barn med cerebral parese.

«La barna få prøve selv. Det er så mange handikappede barn som blir beskyttet fra å prøve og feile. Men det er en naturlig prosess for alle barn, de skal alle gjøre seg erfaringer med hva de kan og hva de ikke kan», sier hun.

Både i det daglige arbeidet som idrettspedagog med handikappede barn og gjennom egen erfaring fra da hun selv var barn så har Eirunn en klar mening om gjenopptrening. Det skal være moro!

«Ta utgangspunkt i det barna har lyst til. Det gjør at man får trent mer. Som barn var treningen kjedelig, men da jeg begynte å spille bordtennis, var jeg topp motivert. Det var derfor jeg trente så mye. Det var det som fikk meg på landslaget», sier hun.